I hundreårsskiftet mellom 1800-tallet og 1900-tallet utvikler deg seg en ny form for realisme, kalt nyrealismen. Nyrealismen har både likheter og ulikheter fra realismen på 1800-tallet.
Samfunnskritikken får igjen en plass i litteraturen slik som i realismen, men i den nye realismen som oppstår er det mer fokus på individet. Moralske dilemmaer, kjærlighet og hverdagssituasjoner får mer plass.
Vi kan si at den største forskjellen mellom realismen på 1800-tallet og nyrealismen på 1900-tallet er at realismen var en kritisk periode som tok for seg problemer i samfunnet, mens den nye realismen var en etisk epoke med fokus på personer og deres problemer I samfunnet.
På 1900-tallet får vi et industrielt gjennombrudd i Norge, med økonomisk vekst, sentralisering og en økende arbeiderklasse, noe som er grunnlaget for den nye realismen som oppstår i litteraturen.
Romanen blir også igjen den dominerende sjanger i nyrealismen.
De største dikterne som vi kjente fra 1800-tallet blir borte. Bjørnstjerne Bjørnson, Amalie Skram, Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Jonas Lie er i blant de som dør. I ettertiden av Bjørnstjerne Bjørnson sin død begynte Knut Hamsun og ta plass i samfunnet som en sosial og folkelig dikter som begynte å ta for seg konflikter som oppsto i overgangen fra gammelt og nytt. Med han fulgte det med andre forfattere som tok litteraturen i lik retning. Individet er i sentrum av forfatternes verker med fokus på etiske spørsmål med forsøk på å finne positive svar på samfunnets endringer som oppstår på 1900-tallet.
 |
| Knut Hamsun |
 |
| Johan Falkberget |
Johan Falkberget sine verker hadde stor fokus på arbeiderne, der han hadde mye personlige erfaringer fra sin tid som gruvearbeider. Dette kan vi blant annet finne igjen i hans roman "Den fjerde nattevakt"
